Teltet tørkes så godt som mulig - nok en gang.

Neste gang vi skal hit skal vi ha bedre tid - det er vi enige om. Det er et par steder her som jeg kunne tenkt meg å sett nærmere på. Enn å bare tatt denne uken her i stedet - loffet rundt på lite besøkte steder. Nei vi skal til Mosjøen, og det raskeste vei. Vi begynner å kjenne Pizzalukta nå!

Det er stadig forstemmende å finne søppel i terrenget. Hvem er det som drar med seg ølbokser og hermetikk opp hit og ikke gidde bære det ned igjen- samt tykke bjørkestrenger? Det er ikke folk som går hit til fots.

Så ligger dalføret foran oss! Endelig..

Fossen er ikke mye å skryte av i disse dager. Vi går ned gresset på norsiden av elva - men man kan også gå på sørsiden.

Det er vanskelig å ta bilder nede i denne dalen finner vi ut. Det blir så store kontraster i mellom den solfyllte og knallblåe himmelen, og det trange juvet som denne dalen enkelte steder er.

Jeg legger ut noen bilder her under, slik at de som skal gå denne turen etter oss kan få et lite inntrykk av hvordan terrenget er.

Vi forsøker oss på et av disse juvene uten suksess. Selv om elva er liten er det helt umulig å passere bare ved å gå over disse steinene..

Det absolutt bratteste partiet vi har foran oss. Vi var glade da vi var nede her i fra!

Hmm - vi puster godt ut da vi hadde funnet en vei ned her - en så bratt fjellside har jeg aldri gått med storsekk før. Vi er usikre på om vi gikk der som andre bruker å gå.

Terrenget åpner seg etter hvert litt mer opp og det verste er gjort. Denne passeringen blir det store samtaleemnet oss i mellom. Så jækla bratt har jeg aldri gått før tror jeg, men det gir også et like kick.

Vi får etter hvert det nydelig vannet Nedre Grunnvatnnet foran oss og Grunnvassdalen er passert.

Sindre prøver fisket - mens jeg slenger meg i grusen. Det er en varm og fin østavinds bris. For noen flotte dager!

Ikke mye vann i N Grunnvatn no nei. Mest bare en grushaug.

Siden elva er så liten går vi rett i mot Henriksdalen. Normalt kan det nok være problematisk å gå her, men nå er det bare såvidt at det sildrer i bekkene.

Det er nesten litt rart å være så nært hjemme. Lomsdalen virker så liten, og jeg er sikker på at vi kunne spasert til Børjeøra på 4 timer og kommet oss hjem om vi ville. Men målet er fortsatt klart.

Vi har nå begynt å tenke på å komme frem på Lørdag. Det hadde vært storveis å ankomme Lørdag - Pizza - Pils - Lørdag. Høres ut som en god plan. Men det betinger at vi får opp dampen litt. Jeg vet at det terrenget vi har foan ikke er så lite krevende akkurat, men enkelte pustepauser håper jeg vi kan få.

Mot Lomsdalen

....og mot...

Henriksdalen.

Mot Vegskardtinden med Henriksvatnan i forgrunnen- som jeg var på i 2005

Elven er helt uttørket her nå og jeg ser etter det vadestedet som jeg vet skal være merket her uten å finne det. Eller det er flere steder, men jeg mente det skulle være en gammel varde her ved bredden. Det spiller selvsagt ingen rolle.

Det er så lite vann at vi finner det lettest å gå oppover i selve elva.

Det har nå blitt sent på ettermiddagen, og vi begynner å bli noe lange i maska og tunge i bena. Jeg hadde tenkt å gå opp langs svaene opp til ryggen mot tindene, som jeg gjorde sist jeg var her, men vi finner i stedet ut at vi skal sette kursen opp og på selve fjellet - altså opp til 800 meter ca.

Det blir en tung marsj opp. Eller blir det egentlig det? Det er nesten sånn at det begynner å hjelpe på formen all denne gangingen. Det er bra! Jeg bruker å være flink til å spare høydemetre, men nå tar jeg mindre hensyn og går mer rett på.

Vi begynner å finne noe vann - og en teltplass! Det passer bra for det skumrer. Det er lettere å våkne neste dag når det meste av høydemetre er tatt.

Fyring i teltet er deilig! Det er nesten så jeg savner vinteren.

Så vi tar tidlig kveld her også. Det er væromslag føler vi, og det var tidligere meldt store nedbørsmengder på fredag - vi var spente på hva morgentdagen ville bringe.

Neste dag